Hardtslående Samfunnskritikk fra Hakkebakkeskogen

Promo bilde for “Dyrene i Hakkebakkeskogen”, Qvisten Animation, fra sf-film.no.

Sønnen min og jeg så «Dyrene i Hakkebakkeskogen» på førpremiere på Colosseum Kino like før jul. Det var en underholdende og spennede film med mange velskrevne og velkjente sanger. Dersom du har vokst opp i Norge i løpet av de siste 40-50 årene, så kjenner du garantert til flere av sangene.

Ganske tidlig i filmen møter vi Bakermester Harepus som, på fiffig vis, forsøker å videreformidle noe som mest sannsynlig er en gammel familieoppskrift, til lærlingen i bakeriet. Komplikasjoner oppstår raskt og uten å avsløre for mye kan jeg vel si at Thorbjørn Egner (forfatteren bak “Dyrene i Hakkebakkeskogen”) påpeker viktigheten av å lytte og å følge
oppskriften.

Balansegangen mellom handling og de flotte musikalske innslagene i filmen er velregissert, slik at filmen ikke blir helt Bollywood. En av hovedskikkelsene i filmen er en anti-helt ved navn Klatremus som man nok trygt kan kalle en ekte trubadur. Det han liker aller best her i livet er nemlig å lage musikk og synge sanger – mens han skyr ærlig arbeid som pesten. Klatremus er en likandes kar men, som en anti-helt, selvfølgelig en komplisert og dobbeltsidig skikkelse: på den ene siden en sjarmerende musiker som trives best med fingrene på strengene mens damene danser, på den andre siden en snyltende personlighet med kriminelle tendenser. Egner setter selvfølgelig ting på spissen – de færreste trubadurer livnærer seg vel som innbruddstyver på sí? Men, det reiser moralske og filosofiske spørsmål:
Skal all underholdning være gratis? Er det greit at kunstnere livnærer seg av musikk/foto/film, eller skal de være nødt til å jobbe 8-16 i tillegg?

Protagonisten i historien, en besjelet mus ved navn Morten Skogmus, plages tildels mye av Klatremus’ oppførsel. I tillegg plages han og flere av de andre små dyrene i Hakkebakkeskogen av Mikkel Rev og Petter Pinnsvin.
Uten at det blir fremstilt på en blodig grafisk måte i filmen (det er jo tross alt en barnefilm), så blir det hentydet at Mikkel Rev er en drapsmaskin som jager og terroriserer de mindre dyrene støtt og stadig – Ikke av nødvendighet, men nærmest for fornøyelsens skyld. En lystmorder. Petter Pinnsvin er også et overraskende innslag fra den mørke siden, muligens grunnet et overdrevent inntak av ulovlige substanser. Navnet tatt i betraktning så hadde jeg nok forventet en mer nusselig fremtoning, men du får se filmen og avgjøre selv.

Denne terroriseringen av de små, kombinert med en rekke innbrudd og nasking, fører til at den lettere nevrotiske Morten Skogmus setter i stand et allting i god, gammel Nordisk tradisjon. Alle dyrene møter til alltinget for å vedta lover slik at det lille samfunnet kan fungere godt for alle – også de svake.
Her drar Egner historiske linjer tilbake til vikingetiden, hvor alle som møtte til alltinget hadde en stemme. Jeg er litt usikker på om de historiske linjene gikk over hodet på fireåringene i kinosalen eller ei, men de fikk seg garantert en vekker og tenkte nok at “Demokrati ikke lenger er hva det engang var”. Det er det ingen tvil om.

Etter møtet i alltinget ser ting ut til å fungere greit en stund. Det skal blant annet arrangeres fest for en middelaldrende herre ved navn Bamsefar og det er mye som må gjøres i stand. Mens det lille samfunnet er engasjert i dette, viser det seg at en av konsekvensene av alltinget, har gjort at det som på engelsk kalles “Crime hotspots” – altså soner hvor det er tildels stor kriminell aktivitet – har forflyttet seg til en nærliggende bondegård.

Nok en gang reiser Egner samfunnsmessige spørsmål, denne gang om kriminalitet som forflytter seg over grenser.
Utvikling av kart med “kriminelle soner” er et kritisk og innflytelsesrikt verktøy for politiets arbeid; de bidrar til å utvikle kunnskap om og forståelse for ulike områder i en by, og muligens om hvorfor kriminalitet skjer der. Dette partiet av filmen er nok særskilt interessant for barn og voksne som er opptatt av “hot spot policing”. Selvfølgelig tar han også for seg problemstillinger rundt borgervern: i områder hvor det er begrenset politimyndighet, er det da akseptabelt med borgervern?
Hvordan skal lovene i så fall håndheves?
Det virket på meg som om barna i kinosalen var høyst fascinert av dette partiet. Om dette skyldes problemstillingene rundt “hot spot policing”, vanskelighetene ved å drive landbruk eller dette med lovgivende, utøvende og dømmende myndighet, er vanskelig å si for sikkert, men her var det spenningsmomenter for alle og enhver!

Jeg vil ikke gå nærmere inn på detaljer i filmen, du må bare gå og se den selv, men uten å avsløre for mye kan jeg fortelle
at festen oppe i Lia, endte slik som et godt 50-års lag bør ende.

Det som gjør historiene til Thorbjørn Egner så geniale er at det finnes spenningsmomenter for alle og enhver kombinert med samfunnsmessige og filosofiske problemstillinger, ispedd musikalske innslag. I “Dyrene i Hakkebakkeskogen” har Rasmus A. Sivertsen og Karsten Fullu gjort en glimrende jobb i samarbeid med Qvisten Animation.

Siden du først er her og har kommet så langt ned i teksten, setter jeg pris på om du hører på vår versjon av “So, Ro Lillemann”.

Note to my English readers: This is a review of a Norwegian film. The English movie title 
is "In the Forest of Huckybucky". Without knowledge of Norwegian language, culture and 
history, this text would make no sense in English. Therefor I won't translate it.